Mens flere kulturinstitusjoner innfører russisk boikott, oppfordrer vi til det motsatte: nå er ikke samarbeid og dialog på tvers av grensene bare viktig. Det er helt nødvendig.
En tåkelur kunne høres gjennom kraftige høyttalere fra Utnes i Svanvik, på tvers av Pasvikelva over til Nikel på den russiske siden av landegrensa som strekker seg gjennom elva. Som en del av avslutningen til årets Barents Spektakel skulle de to lydkunstnerne, norske Tine Surel Lange og russisk-ukrainske Pavlo Grazhdanskij, gjennomføre verket Two Sides of the River. Det som skulle være en musikalsk dialog – en alternativ og fysisk opplevelse og utveksling i en tid der pandemirestriksjoner har begrenset kontakt over grensene, gikk ikke som planlagt. Fra den frosne elvebredden ventet vi på svar. Det kom ingen lyd tilbake.
Den 18. utgaven av Barents Spektakel i Kirkenes – en grenseoverskridende kunst- og kulturpolitisk festival med utstillinger, framføringer, musikk, teater og debatter, løftet fram et åpent spørsmål som årets tema: Where do we go from here? Tittelen er lånt fra Martin Luther King Jr. sin siste publikasjon, med undertittelen – Chaos or community? – en bok om borgerrettigheter og likeverd.
Dagen etter åpningen 23. februar, skjedde det som vi til det lengste hadde håpet ikke skulle skje: Russland invaderte Ukraina. Brått ble festivalens tema tilført en aktualitet vi aldri kunne forestilt oss. Vi valgte å gjennomføre festivalen: kanskje mer enn noen gang opplevde vi det som viktig å holde rommene for samtaler og kritiske spørsmål gjennom kunst og kultur åpne.
Torsdag 3. mars lyssatte en rekke kulturinstitusjoner sine bygninger i blått og gult, som en solidaritetsmarkering for det ukrainske folk. Det samme gjorde vi under Barents Spektakel, ledsaget av en uforbeholden fordømming av den russiske invasjonen av Ukraina. Nå, i kampens hete, må vi imidlertid holde hodet kaldt når vi som kulturaktører velger våre virkemidler for å støtte opp om fred.
Hvor går vi herfra?
«Jeg hadde tysk mor, og i etterkrigstida ble jeg mobbet på skolen hver dag for det», fortalte en av paneldeltakerne i Fjernsynsbro – New Era, under årets Barents Spektakel. Prosjektet er en gjenskaping av det første samsendte TV-programmet mellom Norge og Sovjetunionen i 1988, der panel med vanlige folk på hver sin side av den norsk-russiske grensa via satellitt fikk snakke med hverandre. I 2022, med en ny separasjon grunnet pandemistengte grenser mellom landene, initierte den norske produsenten og regissøren Carl Christian Lein Størmer sammen med den russiske kunstneren 1999Q og kollektivet Fridaymilk et nytt møte. Samtalen mellom panelet i Kirkenes og Nikel på festivalens lørdagskveld, to dager etter krigsutbruddet, fikk utvilsomt en forsterket relevans. Felles bekymringer for situasjonen ble delt, og linjer trukket mellom fortida og det som ligger foran oss – der altså paralleller ble trukket til faren ved å dømme et helt folk på grunn av sine styresmakters handlinger. Et vern om demokratig og russere i krigsmotstand, og særlig barn, ble fremhevet, sammen med verdien av et fortsatt godt naboskap.
Flere europeiske teatre og konserthus avlyser nå sine opptredener med russiske utøvere. Russland stenges ute av Eurovision, og russiske idrettsutøvere ekskluderes fra mesterskap. En uke etter den russiske invasjonen, erklærte Munchmuseet full stans av alle samarbeid med russiske institusjoner og privatpersoner. Kilden i Kristiansand og KODE i Bergen er blant institusjonene som gjør det samme. Kanselleringer, sanksjoner og utestenging rettet mot russiske aktører er verktøy som nå settes i verk i bestemte og desperate forsøk på å demme opp mot krigen og samtidig vise solidaritet med Ukraina.
Stans av idrettsarrangement og konkurranser, som mesterskap og Eurovision, der utøverne representerer flagget og skal konkurrere på vegne av staten Russland, mener vi er riktig og viktig. Å avlyse alt samarbeid med russere, mener vi derimot ikke bare er feil, men også en forsømmelse av vår mulighet som kulturaktører til å bidra til endringer.
I desperasjonen etter å vise handling i solidaritet med det ukrainske folket, mener vi det er essensielt å differensiere mellom aktører som har koblinger til makthaverne i Russland fra enkeltkunstnere og grupper som ikke har disse koblingene, eller som ofte – sjeldent risikofritt – står i opposisjon til regimet. Det er denne siste gruppen vi mener vi ikke bare må opprettholde, men nå også forsøke å styrke samarbeid med.
Å sende et signal og vise protest til russiske myndigheter, går igjen som begrunnelse for kulturboikotten som nå brer seg. Vi må ikke glemme at vi da samtidig sender et signal til enkeltaktørene, kunstnerne og gruppene som også protesterer mot den samme statsmakten, men som samtidig ved å heve stemmen, løper en risiko for egen sikkerhet. Hvis vi kan gi dem et ørlite håp for forandring i eget land ved å være et kontaktpunkt for ytring og samarbeid utenfra, anser vi det som vårt ansvar å fortsette samarbeid.
Norsk teater- og orkesterforening (NTO) vedtok 2. mars et sett felles retningslinjer for hvordan musikk- og scenekunstinstitusjonene kan forholde seg til russiske kunstinstitusjoner- og utøvere i krigssituasjonen som pågår. Der oppfordrer de sine medlemmer til en vurdering om boikotten rammer Russlands regime, og presiserer at uavhengige enkeltkunstnere som ikke aktivt representerer statens interesser, ikke bør utestenges. Det første punktet presiserer også det vi som kulturaktører nå må løfte fram: Et fritt kunst- og kulturliv er sammen med fri presse og frie valg grunnsteiner i demokratiet.
Politisk snøstorm
«Det blir nå livsviktig for Kreml å kontrollere fortellingen om krigen i Ukraina. Samtidig blir situasjonen enda mer livsfarlig for de russerne som eksponerer Putins løgner. Dette kan være starten på en total struping av Russlands siste uavhengige medier», skriver Stian Eisenträger, redaktør i Forsvarets Forum, med en oppfordring til å gi Russlands siste uavhengige journalister all den hjelpen de kan få. Det samme støtten oppfordrer vi kulturinstitusjoner å gi til våre russiske uavhengige kunstnere og samarbeidspartnere.
Kort tid før søndagens framføring av «Two Sides of the River» i Pasvik og Nikel, meldte vår medarrangør på russisk side at de hadde blitt bedt om å avlyse. Det var klarvær så langt vi kunne se. Årsaken myndighetene gav dem for å avlyse: snøstorm. Framføringen utviklet seg til noe annet – signalene fra norsk side, skjedde uten svar fra russisk side. Fraværet av svar, gav rom for ettertanke: hva symboliserer denne øredøvende stillheten? I ettertid har vi fått vite at en liten gruppe likevel var samlet på den andre siden – de hørte tåkeluren på tvers av elva, og forsøkte svare ved hjelp av sine egne stemmer. Slik står Two Sides of the River igjen som en aktuell metafor for tiden vi gjennomlever i nå.
«Snøstormer» er ikke noe nytt for russiske kunstnere og kulturarbeidere, som er vant til å leve under et regime med sensur og selvsensur. Med den pågående russiske invasjonen, strammes grepet ytterligere.
Nå er ikke tiden for å vende ryggen til demokratiforkjempere og russiske samarbeidspartnere som protesterer mot krigen. Stanser vi alt samarbeid, begrenser vi også vår mulighet til å støtte russere i å kjempe om endring innenfra. La oss heller lytte og samtidig bidra til at deres stemmer blir hørt.
Where do we go from here with cross-border cooperation?
While several cultural institutions in Norway and across Europe are introducing a Russian boycott, Pikene på Broen stands for an alternative: In this moment, cooperation and dialogue across borders is not only important, it is absolutely essential.
At the closing ceremony of Barents Spektakel 2022, the sampled sound of a foghorn was played through powerful loudspeakers from Utnes, Svanvik, across the Pasvik River to the town of Nikel on the Russian side of the border. The work, Two Sides of the River, was scored collaboratively by two sound artists – Tine Surel Lange from Norway and the Russian-Ukrainian artist Pavlo Grazhdanskij. It was originally imagined as 30 minutes of musical dialogue in physical space – a gesture of calling and responding from both sides, sending and receiving signals, and offering an alternative experience of exchange during a time when pandemic restrictions had made the possibilities of a performative collaboration limited to the digital environment.
The artwork evolved into something else – the sending of signals from the Norwegian side happened without reply from the Russian side. Those who had gathered in Utnes were left contemplating what this silence could mean, both now and for the future. Because of a weather warning for a “snow storm” (10km away from where the audience in Norway had gathered), authorities in Russia cancelled all public events one hour before the performance.
However, in the calm of the early evening, a small audience gathered on the Russian side, where they listened, heard the sounds from across the river, and attempted to call back with their voices. Through its many layers, this artwork stands as a pertinent metaphor for the times we are now living through.
The 18th edition of Barents Spektakel – our cross-border art and cultural festival composed of exhibitions, performances, music, theatre and debates – raised an open question through this year’s theme: Where do we go from here? The title was borrowed from Martin Luther King Jr.´s final publication – a book on civil rights and equality, which also provides a notable choice through its subtitle, “Chaos or Community”?
The day after the opening of our festival on February 23, what we had long hoped would not happen, happened: Russian military forces invaded Ukraine. Suddenly, the festival’s theme was given a relevance we could never have imagined. In spite of everything, we chose to go through with our events and continue our work: perhaps more than ever, we found it important to keep a space open for conversation and to encourage important critical questions through arts and culture.
On Thursday, March 3, a number of cultural institutions illuminated their buildings in blue and yellow, as a sign of solidarity for the Ukrainian people. We did the same thing at the old tourist hotel venue during Barents Spektakel, and we published an unreserved condemnation of the Russian invasion of Ukraine on our website. Now, as the situation continues to escalate, we must keep a cool head when we, as cultural actors, choose how we support peace.
Where do we go from here?
“I had a German mother, and in the post-Second World War era, I was bullied at school every day because of it,” said one of the panellists taking part in Fjernsynsbro – New Era, on the saturday evening of this year’s festival. This project was a re-creation of the first co-broadcast TV programme between Norway and the Soviet Union in 1988, where a panel of ordinary people on both sides of the Norwegian-Russian border overcame cultural distances and were able to talk to each other via a satellite link. In 2022, with a new kind of separation present due to pandemic restrictions and closed borders between the countries, the Norwegian director and producer Carl Christian Lein Størmer, with Russian artist 1999Q and the team at Fridaymilk initiated a new bridge to be able to talk together.
The conversation between the two panels in Kirkenes and Nikel – taking place two days after the outbreak of war – undoubtedly became more poignant, and emphasised the continued need for dialogue between people. Common concerns for the situation were shared, and discussion points were raised about the past and what lies ahead of us – including the danger of judging people because of the actions of their governments. Protection of pro-democracy, anti-war Russians, and especially children, was emphasised, along with the value of having continued positive neighbourly relations.
Several European theatres and concert halls are now cancelling their performances with Russian performers. Russia is excluded from Eurovision, and Russian athletes are being excluded from major sports events. One week after the Russian invasion, the Munch Museum declared a complete halt to all cooperation with Russian institutions and private individuals. Kilden in Kristiansand and KODE in Bergen are among the institutions that have done the same. Cancellations, sanctions and expulsions against Russians are tools that are now being implemented in an attempt to stem the war and show solidarity with Ukraine.
Stopping participation in major sports events and competitions, where athletes represent the Russian flag, and where they compete on behalf of the state of Russia, is, in our view, right and important. To cancel all cooperation with Russians, however, we believe is not only wrong, but is also a neglect of our duty as cultural actors in our attempts to contribute to positive change.
In the desperation to show action in solidarity with the Ukrainian people, we believe it is essential to recognise the nuance in this situation, and to differentiate between actors who have links to those in power in Russia, from individual artists and groups who do not have these links, or those who stand – rarely risk-free – in opposition to the regime. It is this last group that we believe we must not only maintain contact with, but now also try to strengthen our cooperation with, and to offer support to them.
Sending a signal and protesting against the Russian authorities is used as a justification for the cultural boycott that is now spreading. However, we must not forget that with these blanket measures, we are also unintentionally sending a signal to pro-democracy, anti-war independent organisations, individual actors, artists, curators and other groups that we cannot support them either.
These same groups are also protesting against the same state power, but in doing so, and by raising their voices, they are running a significant risk to their own security. If we can give them a slight hope for change in their own country by being a contact point for expression and cooperation, we consider it our responsibility to continue these kinds of cooperation.
On 2 March, the Norwegian Theater and Orchestra Association (NTO) adopted a set of common guidelines for how music and performing arts institutions can relate to Russian art institutions and performers in the current situation of war. Here, they call on their members to assess whether the boycott affects Russia’s regime, and they emphasise that independent individual artists who do not actively represent the interests of the state should not be excluded. The first point also emphasises what we as cultural actors must now remind ourselves: a free art and cultural life, together with a free press and free elections, are the cornerstones of democracy.
Political snowstorms
“It is now becoming vital for the Kremlin to control the narrative of the war in Ukraine. At the same time, the situation becomes even more life-threatening for the Russians who expose Putin’s lies. This could be the start of a total throttling of Russia’s last form of independent media”, writes Stian Eisenträger, editor of the Defense Forum, with a call to give Russia’s last independent journalists all the help they can get. We therefore encourage cultural institutions to provide the same support to our Russian independent artists and collaboration partners.
Returning to the performance “Two Sides of the River” in Pasvik and Nikel, the reasons for cancelling (and silencing) the Russian side of the performance did not add up for us – from both the weather report and the weather we were experiencing only 10kms away – as we see from the pictures, there was no “snowstorm” at the time of the performance.
“Snowstorms” are nothing new for Russian artists and cultural workers, who are used to living under a regime of censorship and self-censorship. With the ongoing Russian invasion, the grip is further tightened. If we stop all cooperation, we will also limit our ability to support Russians who are fighting for change from within.
Now is not the time to turn our backs on our pro-democracy, anti-war partners in Russia. Rather, now is the time to send signals of hope to them. Now is the time for listening, and for helping their voices to be heard.
